Østbloggen

Det hører til de absolutte unntakene at leger tar oppgjør med seg selv. Når det inntreffer, er det så oppsiktsvekkende at selveste Aftenposten behandler tilfellet på lederplass:

Faksimile av annenleder, fra Aftenposten av 28.april 2012.

Psykiater Einar Kringlen var en av mine lærere på medisinstudiet, og jeg kjenner ham som en kunnskapsrik og klok mann. Nå han han justert sitt faglige syn på ABB, og det tjener ham til stor ære, som Aftenposten skriver.

(Følg ellers min tråd om Utøya-massakren og ABB et annet sted her på Origo).

Tenk hvis flere leger kunne gjøre som Kringlen, og endrer sine faglige standpunkter slik at de overensstemmer bedre med virkeligheten?
Særlig er det et stort behov for at dagens unge miljø- og samfunnsmedisinere justerer sine oppfatninger av hva som skjer rundt dem, i den grad de registrerer det som skjer da. Det forutsetter åpne sanser og en viss nysgjerrighet. Se også min blogg om toppidrett og plutselig død

Vi snakker gjerne om ungdoms-fylla. Men du pirker ikke ustraffet borti voksnes rett til å «slappe av» med et rødvinsglass eller fem når helga kommer.

I grenseland-kommentar i Finnmarken lørdag 5. mai 2012

– Hvorfor gjør ikke foreldre noe når de ser barna ruse seg? Det var spørsmålet 16 år gamle Vilde Johnsen stilte på folkemøtet om rus i Vadsø tidligere denne uka. Hun synes det er rart at voksne ikke reagerer når 15-åringer legger ut «skrytebilder» fra fyllefester på Facebook. Samtidig forteller politiet at de ofte blir møtt med kjeft fra foreldre hvis de kjører hjem barn som har drukket for mye.

Vi kan snakke om ungdomsfylla, om ville fester, manglende fritidstilbud og hvordan utlendinger pusher stoff. Men vi vil helst ikke snakke om det som Vilde og politiet snakker om – nemlig voksenfylla. Den er jo en privatsak.

Vi ber altså våre ungdommer om å gjøre som vi sier, ikke som vi gjør. For du pirker ikke ustraffet borti voksnes rett til å «slappe av» med et rødvinsglass eller fem når helga kommer. Da er du plutselig moralist eller festbrems.

Og det er krevende få være gode eksempler. Men hvem har sagt at det er enkelt å være mamma eller pappa? Eller at jobben er over når de håpefulle begynner å sove lenge om morran og kan sette pizzaen i ovnen selv?

Likevel peker vi på alle de andre som må ta større #ansvar for å sikre våre barn en trygg oppvekst. Skolen må oppdra dem, kommunen må sørge for rusfrie og spennende aktiviteter. Og hvis det likevel skulle gå galt, regner vi med at politiet gjør jobben sin. Men ikke bland inn oss!

Du trenger ikke være forsker for å forstå at det vil bli mindre rusbruk blant unge hvis de møter edru voksne hjemme og på byen. Men det virker som det er et stadig større offer for foreldre å ofre drinken for å kunne være sjåfør en sein kveld eller natt – eller for å være voksent til stede når ungdommen kommer hjem. Vi bruker også alkohol i sammenhenger som tidligere var fremmede for de fleste, som til konfirmasjonsfeiring. Hvem er det som har funnet på det? Ikke ungdommen i alle fall. Det er vel heller vi voksne som trenger noe å roe nervene med i møte med eks-svigerfamilien.

De samme ungdommene som vi nå formaner om å ta vare på seg selv og ikke drikke for mye, er den første generasjonen som er oppvokst med Sydenturer, hvor de bokstavelig talt flaskes opp med at den ultimate lykken er å være et sted der sola skinner og alkoholen er billig. I gamle dager skeiet de voksne ut med kaffe og vafler på hytta.

Når vi en sjelden gang retter en advarende pekefinger mot ungene, snakker vi helst om narkotika, selv om denslags heller ikke er ukjent i foreldregenerasjonen. Likevel er det lett å være enig med politi og ungdomsklubbledere i at dette er en styggedom man må holde seg unna. Dette er den fryktelig farlige rusen.

Men bortsett fra å skremme de unge fra å drikke ukjente blanke væsker fra plastdunker eller flasker med slitte etiketter, advarer vi sjelden mot alkohol. Selv om den representerer Norges – og Vadsøs – desidert største rusproblem. Det er alkohol som er den viktigste årsaken til alvorlig vold og ulykker og som fører til flest fysiske og psykiske helseskader
.
Det er jo så koselig å drikke at vi ikke kan bry oss om at mange unge og voksne rundt oss ikke tåler det. For det er jo de andre som har et problem. De som drikker mer enn oss, og som er yngre. Eller som er så gamle at de i alle fall burde begynne å tenke på helsa si.

Så kan vi fortsette å gå på møter, lage rystende avisoppslag, vedta handlingsplaner, kreve tiltak og synlig politi, bedre grensekontroller og sverge til folkeopplysningens kraft. Og gremmes over foreldrene i nabolaget som ikke synes det er så nøye at ungdommene deres kommer overstadig berusede hjem lenge før de har fylt atten.

Våre egne barn vokser det nok av seg. Og dette har i alle fall ikke noe med mitt rødvinsglass å gjøre.

Ungjenter kan sikkert le sammen av blondinevitser, men det er ikke like festlig når gubbene på jobben skal underholde den nyansatte unge jenta med alle de «artige» underbuksevitsene sine.

I grenseland-kommentar i Finnmarken tirsdag 24. april

Bør en offentlig leder pynte ukerapportene til sine ansatte med illustrerte grisevitser? Debatten har gått etter at Finnmarken fredag skrev om ambulansesjef Geir Braathu i Øst-Finnmark som sendte ut vitser med grovt og rasistisk innhold til sine medarbeidere.

Noen av reaksjonene tyder på at saken har underliggende konflikter, og flere har gitt uttrykk for at slike ting bør man ta opp tjenestevei i stedet for å gå til avisa med. Det får bli en diskusjon for seg – og for dem det angår.

Når Finnmarken skriver om saken, er det fordi vi mener det har offentlig interesse hvordan lederen i en stor og viktig organisasjon kommuniserer. Og jeg konstaterer at ambulansesjefens overordnede heller ikke synes brevene har en form som egner seg for Helse Finnmark.

Dessuten reiser saken flere allmenne spørsmål, som har godt av å bli diskutert også utenfor ambulansetjenesten i Øst-Finnmark. Det handler om hvordan vi skal skape inkluderende arbeidsmiljøer – der begge kjønn og folk med forskjellig tro og bakgrunn kan finne seg til rette. Saken har paralleller til diskusjonen om skillet mellom offentlige og private ytringer i sosiale medier. For når blir private, interne ytringer offentlige? Og hva kan sjefen tillate seg?

Kommunikasjon er vanskelig, og humor er slett ikke alltid uskyldig moro. Debatten etter at Finnmarken skrev om ambulansehumoren, viser at noen oppfatter vitsingen som kjønnsdiskrimerende og rasistisk, mens andre syns det er flaut at noen «er så fin på det» at de reagerer. Debatten er i seg selv et bevis for at folk er så forskjellige at det er grunn til å trå varsomt.

Tåler vi ikke såpass? Jo, de fleste gjør det. Samtidig tilpasser vi oss dem vi snakker til. Vitser som fungerer godt i en kompisgjeng, er ikke nødvendigvis like vellykkede hos bestemor eller i et kundemøte. Det er forskjell på kjente og ukjente, og på hva vi sier muntlig og hva som egner seg på trykk.

Selv har jeg ikke noe imot å bli servert en grovis underjulebordet – eller av en humørfylt kollega en grå arbeidsdag. Men jeg har andre grenser for hva som leder for en stor organisasjon vil distribuere skriftlig til en stor gruppe. Og ungjenter kan sikkert le sammen av blondinevitser, men det er ikke like festlig når gubbene på jobben skal underholde den nyansatte unge jenta med alle de «artige» underbuksevitsene sine.

For grisvitser har selvsagt en kjønnsdimensjon. Det er ikke tilfeldig at toleransen for denne typen humor er størst på mannsdominerte arbeidsplasser.

Det er ikke så mange år siden pornobilder var vanlig dekorasjon på mange arbeidsplasser, blant annet i avisredaksjoner. Det var jo likevel bare mannfolk der, og det var vel ingen som er så snerpete at de ikke tålte såpass? En ting er i alle fall sikkert: Hvis jeg eller andre hadde blitt støtt av bildene – eller humoren – til sjefen, hadde vi i alle fall ikke tatt det opp med ham. Det hadde vært sosialt selvmord og et bevis på at vi ikke passet inn i miljøet.

I dag er det lengre mellom bildene av avkledte jenter på norske arbeidsplasser. Kalender pikene oppleves rett og slett som gammeldagse. De passer liksom best på møkkete kafferom i nedgangsbransjer.

Folk er forskjellige, og kulturene er også forskjellige. Takk og pris for at at vi i Finnmark kan tillate oss en tøffere tone og friskere vitser enn det som er akseptert på Sørvestlandet.

Vi må også ta høyde for at arbeidsmiljøene er forskjellige. For eksempel vil jeg tro at ambulansefolk, som har et av de røffeste yrkene jeg kan forestille meg, har sin form for galgenhumor. Det har vi i mange yrker, og det kan være et viktig pustehull for å takle en tøff hverdag. Det skal vi ha takhøyde for. Men det er ikke dermed sagt at alle vitsene egner seg for massedistribusjon via mail eller på Facebook.
Ha en trivelig arbeidsdag!

Kravet om at vi må slippe bompenger, minner mest om gammeldags sutring, som finnmarkinger fortsatt er beryktet for. Det er nemlig så synd på oss at staten må sende penger.

I grenseland-kommentar i Finnmarken lørdag 28. april

Uten bompenger, ingen ny vei. Det begynner å gå opp for altaværingene, etter at planene om ny E6 utenom Alta er skjøvet ut til en gang etter 2023. Nå kan Sør- Varanger rykke fram i køen, men her er det heller ingen begeistring over å måtte betale bompenger.

Selvsagt ikke. Det er ingen som liker å betale ekstra avgifter. Derfor omfavner vi politikere som sier at vi skal få alt gratis, og Alta var blant de kommunene der Høyre hadde framgang på grunn av sin motstand mot bompenger. Dermed slipper altaværingene bompenger. Men de får heller ingen ny vei de neste 12 årene.

Gjennom flere tiår har det blitt et etablert praksis at veibrukerne må betale en del av kostnadene ved å bygge nye veier. Det har gitt fart i utbyggingene rundt de fleste storbyene i Norge, og sikret nye samband, ikke minst på Vestlandet. De har som kjent alltid vært foretaksomme, vestlendingene, og kastet seg på alle muligheter som har budt seg – både på hav og land. Men hva gjør vi her nord? Jo, vi roper fortsatt på Han Stat, og ber om milde gaver.

Ja, staten må fortsatt investere mer i infrastrukturen i Nord-Norge. Skal vi få vekst og utvikling, er vi avhengig av statlig satsing, og vi har store etterslep på mange områder. Dessuten er det fortsatt mange strekninger som er viktige for samfunnet, men der trafikken er så liten at det ikke går an å basere seg på bompenger.

Innfartsveiene rundt Finnmarks to største byer kommer ikke inn i disse kategoriene. Altapakken og en framtidig Sør-Varangerpakke ligner derimot på veiprosjekter rundt andre norske byer, som Trondheim, Tromsø og Bodø. Her har brukerne spleiser med staten for å få mer effektive og trygge veier.

Å definere innfartsveier til Alta og Kirkenes som nordområdesatsing, er misbruk av politiske begreper. Det minner faktisk mest om gammeldags sutring, som finnmarkinger fortsatt er beryktet for. Det er nemlig så synd på oss at staten må sende penger. Andre byboere må betale bompenger, men vi her nord må få slippe.

I tillegg til argumentene om at enhver vei nord for Polarsirkelen må inngå i en statlig nordområdesatsning, hevdes det at Alta er så spesiell som inngangs- port for Finnmark. Man skal altså ha en slags ekstra storbygevinst. Mulig at dette klinger i City, men generelt er det dårlig prinsipp for Finnmark at store steder skal få ekstra – i tillegg til de åpenbare fordelene de allerede har ved å være mange mennesker tett på hverandre.

Men E6 er spesiell, argumenteres det. Ja, E6 er en viktig hovedferdselsåre, også for østfinnmarkinger. Men det har altså vært bompengefinansiering på ulike E6-strekninger i Norge i 30 år, noen har til og med rukket å bli nedbetalt. Så det argumentet gjør heller ikke så stort inntrykk sør for Sinsenkrysset, eller kanskje vi heller skal si innenfor Oslos Ring 2.

Det er synd å si det, men de som tror at bompenger er en styggedom som den slemme staten sørpå har funnet på for å hindre at finnmarkingene får sin rettmessige del av veisatsingen, tar feil. Det er bare å se seg om rundt i landet.

Fremskrittspartiet har gjort kampen mot bompenger til sin flaggsak, men også her må prinsippene av og til vike for virkeligheten. Visst går det an å kreve at staten må bruke mer penger på investeringer i vei. Lista over behov og ønsker er bokstavelig talt milelang. Nettopp derfor er det nødvendig å gjøre politiske prioriteringer. Da må politikerne se på kartet. Men det er selvsagt også relevant å vurdere den lokale viljen til å satse på prosjektet. For hvorfor skal fellesskapet prioritere de som sitter i veigrøfta og venter på «Han Stat» framfor de som vil bidra selv?

Det er ikke redaktørene eller en Arbeiderparti-mafia som driver sensur, men velgerne som filtrerer bort de ekstreme synspunktene.

I grenseland-kommentar i Finnmarken lørdag 21. april 2012

Vi trodde at det ikke var så mye mer å få vite om Anders Behring Breiviks handlinger 22. juli og det forskrudde verdensbildet og selvbildet som ligger bak. Men de siste dagene har gitt oss enda flere skremmende eksempler på terroristens syke logikk. For eksempel at han var nødt til å skyte ungdom på Utøya, fordi tilgangen på stoff som trengs til bomber, er så strengt regulert.

Et annet argument for at han så seg nødt til å bruke massedrap som «virkemiddel» i sin politiske kamp, er at han skal ha blitt sensurert av mediene, og at han derfor vurderte angrep både på avisredaksjoner og en journalistkonferanse.

Når det gjelder Anders Behring Breivik, er det ingen grenser for verken handlinger eller ytringer. Det mest skremmende i dag er at massedrapsmannen har mange meningsfeller. Det gjelder i forhold til synspunktene på islam, Arbeiderpartiet og den såkalte «multikulturismen». Men det er også mange som deler hans syn på medier og ytringsfrihet.

Jeg møter relativt ofte påstander om at mediene driver sensur av annerledes tenkende. Visst finnes det grupper og stemmer som har vanskelig for å nå fram i avisene, men det er ikke disse som hevder at de blir sensurert. Jeg opplever faktisk at påstandene om sensur oftest kommer fra de samme menneskene som har aller flest innlegg på trykk .

Når folk til tross for hyppig medieeksponering, likevel ikke får sitt politiske gjennombrudd, forklares det med en konspirasjon der mediene er med. Det faller dem ikke inn at forklaringen rett og slett kan være at folk er uenige. Carl I. Hagen er det fremste eksemplet på en som alltid har skyldt på mediene når vinden ikke har blåst hans vei. Men årsaken til at han aldri kom inn i regjeringen, kan være så enkel som at folk flest syns han er det vi på godt nordnorsk kaller en sytpeis.

Og når høyreekstreme synspunkter ikke får store oppslag i avisene, er det ikke nødvendigvis fordi noen av dem er direkte lovstridige. Forklaringen er at de vekker minimal gjenklang blant folk. Det er ikke redaktørene eller en Arbeiderparti-mafia som driver sensur, men velgerne som filtrerer bort de ekstreme synspunktene. Det er dette som er demokrati. Og det er det Anders Behring Breivik forakter.

Selvsagt er han et ekstremt enkelttilfelle. Derfor er jeg forbløffet og skremt av at så mye av tankegodset hans lever i den offentlige debatten, ikke minst på nett. Det er uhyrlig at noen i det hele tatt kan få seg til å si at «jeg tar avstand fra terrorhandlingene, men Anders Behring Breivik har rett i mye».

For meg som redaktør var 22. juli en vekker. I Norge er vi vant til å skille mellom handlinger og ytringer. Jobben min er å forsvare folks rett til å mene, og av og til går jeg langt i å tillate grumsete holdninger og idiotiske resonnementer på trykk, både om innvandring og samiske spørsmål. Fordi vårt samfunn og Finnmarken skal være åpne for upopulære meninger. Og fordi det er viktig å vise at slike holdninger faktisk finnes, og å håpe at noen av trollene sprekker når de får sola på seg.
Samtidig spør jeg meg også om sammenhengen mellom ytringer og handlinger.

Bloggeren «Fjordman» skal ha vært en viktig inspirasjonskilde for terroristen. Han tar avstand fra handlingene, men må han likevel ta ansvar for at en forstyrret ung mann mener han har en legitim rett til å ta liv? Og bidrar vi som gir spalteplass til tvilsomt politisk tankegods til et farlig hat i samfunnet som kan få det til å tippe over for flere?

Jeg velger fortsatt å tro på at det vi har hørt fra retten denne uka, kan få enda flere til å ta et oppgjør også med holdningene som ligger bak de grufulle handlingene.
Så får vi prøve å ha en god helg!

SV nærmer seg undergang og glemsel. Litt vemodig for oss som husker Orientering, Finn Gustavsen og Hanna Kvanmo, og andre fargerike skikkelser. Men en lettelse når man kommer på at SV også har vært Erik Solheim, og enda verre; Heidi ”Miljø-Killer” Sørensen.

Sistnevnte sto på TV i beste sendetid så sent som i fjor (2011) og snakket om ”miljøfarlig bensin”. Går det an å bli mer i utakt med den vitenskapelige materialismen? Til opplysning: Etter at katalysatoren så dagens lys, fins det knapt noe mer miljøvennlig drivstoff enn bensin!

Det er da også årsaken til at lokalmiljøene i USA er blitt vesentlig bedre de siste årene, etter at andelen privatbiler (jeg snakker ikke her om tung- og yrkestrafikk, den må av gode grunner være dieseldrevet) – méd katalysator har økt betydelig (amerikanerne foretrekker bensinbiler).

Vrøvlet om miljøfarlig bensin er i sin tur basert på vrang- og tvangsforestillingen om at CO2 skulle være miljøfarlig. Det er den ikke! Vi puster CO2 både inn og ut (mest ut) hvert eneste minutt hele livet, og tar naturligvis ingen skade av det. CO2 hører til i naturens eget kretsløp.

CO2-tvangsforestillingen til SV var det som lå til grunn for at Regjeringen gjennomførte sin bilavgiftsomlegging i 2007, med massiv favorisering av dieseldrift, og med den følge at andelen private smådieselbiler i trafikken i Norge nå raskt nærmer seg 100 prosent.

Miljøet har tatt skade deretter. Hjerte- og lungesyke er de som først merker forandringene, ofte uten å vite hva som skjer. En ”frisk” ettermiddagstur langs våre gater og veier, der små private dieselbiler selv i den fjerneste avkrok kommer putrende som perler på en snor, medfører gjerne forverring av hjertepasientens angina den påfølgende natt, eller øker KOLS-pasientens slimdannelse i dagene etter eksponeringen.

Det håpløse svaret fra myndighetene er at det skal legges kjørerestriksjoner på de dieselbilene som Regjeringen har narret folk til å kjøpe. Frekkheten i dette er det tydeligvis bare Frp som ser.
Mens det vi trenger, er en avgiftsrevisjon, der bensinbiler blir så dramatisk mye billigere enn dieselbiler, at vi på 10-20 års sikt kan få en utskiftning av de aller fleste private dieselbiler med bensinbiler. Ingenting i nærheten skjedde i 2012, da vi på forhånd nærmest fikk løfte om en vesentlig justering. Den kom aldri!

Og dessuten, i stedet for idiotiske ”månelandinger”, kan Regjeringen sette penger i forskning på eksosrensesystemer for større dieselmotorer, i yrkesbiler og båter. Dét vil være en vitenskapelig fundert miljøpolitikk, til avløsning for dagens politikk basert på SVs farlige tvangsforestilling om CO2.

En italiener denne gangen. Gjenopplivning mislykket. Det kan vise seg at han hadde en mikroskopisk hjertefeil, slik svært mange av oss har, uten at det i seg selv bør medføre døden.

Det lukter, bokstavelig talt, tilleggsfaktorer lang vei! Så mye giftig gass som fotballspillere omgir seg med, er det et lite mirakel at ikke langt flere dør av det.

I min lille praksis har jeg én pasient som fikk en livsfarlig kollaps under trening, utløst av AXE, og motsatt har jeg flere pasienter som er blitt både hjerte- og lungefriske av å slutte med OMO.

Er det ikke da på tide at flere idrettsungdommer tar til vettet, og slutter med AXE, OMO og andre søppelprodukter, for å forebygge ytterligere sykdom og død?

I tillegg til at flere av gassene kan gi hjerterytmeforstyrrelser, og altså i verste fall medføre plutselig død, er de etsende, og gir tendens til tett nese og tette lunger (astma), foruten kløe og eksemer. Den angivelig ”gode” lukta kan umulig være verdt så mye lidelse.

Det verste er dog at våre idretts- og miljømedisinere holder fullstendig kjeft om dette, slik de holdt fullstendig kjeft om røykens skadevirkninger for femti år siden. Den gangen var det for at de selv hadde et kjærlig forhold til tobakken, nå er det antakelig for at de elsker sin egen ”godlukt”.

Hvem skal snakke på vegne av Nord-Norge? Og når hørte du sist at ordførerne i Bodø, Tromsø eller Alta talte torskens sak?

I grenseland-kommentar i Finnmarken lørdag 14. april 2012

Denne uka har det vært nordnorsk toppmøte i Bodø. De politiske lederne fra 88 kommuner har vært sammen for å snakke om framtidas Nord-Norge og alle mulighetene som finns. Kommunene vil spille en sterkere rolle i nærings- og samfunnsutviklingen – fra mineralutvinning og fiskeri, til sykehus og veiplaner.

Samtidig hadde møtet en annen agenda, nemlig å prøve å finne en politisk møteplass i nord. For vi taper for mange kamper ved å sitte på hvert vårt ness. Utenriksminister Jonas Gahr Støre er blant dem som etterlyser at Nord-Norge snakker med en stemme. Men hvor skal den stemmen komme fra? Riksmedier ser ut til å oppfatte Tromsø som en slags hovedstad, men vi andre vet at Tromsø ikke er noe mer hovedstad for Nord-Norge enn Stockholm er hovedstad for Norden.

Landsdelsutvalget finns ikke lenger. Der møttes representanter for de fire nordnorske fylkene for å ta opp saker av felles interesse, som fiskeripolitikk og Hurtigrutas skjebne. Men Troms meldte seg ut i fjor, og da ble det liten vits for Nordland og Finnmark å fortsette.

Det ble ikke noe av den regionale reformen som ble lansert for noen år siden. Distriktskommisjonen foreslo å flytte makt fra Oslo og over til sterke regioner, men staten var ikke interessert i å gi fra seg makt. Samtidig var det skepsis til å erstatte dagens fylker med store regioner, ikke minst her fra Finnmark. Men fylkeskommunen er svekket. Valgdeltakelsen går ned for hvert valg, og det er forståelig. For det er nærmest umulig å få øye på partipolitiske skillelinjer i fylkespolitikken. Og stadig færre vet hvem som er fylkespolitikere og hva de driver med, bortsett fra å krangle litt om nedlegginger av skoleklasser.

Så hvem skal tale Nord-Norges sak? For noen uker siden kom ordførerne i de seks største kommunene på banen og lanserte seg selv som den nye nordnorske stemmen. Når Tromsø, Bodø, Rana, Harstad, Narvik og Alta er enige om noe, regner de med å bli lyttet til. Det er fint at byene har bestemt seg for å krangle mindre, men det er minst to problemer med den såkalte O6-gruppa. For det første representerer de ikke hele Nord-Norge. 43 prosent av befolkningen i Nord-Norge bor i de seks største kommunene. Det er ganske mye, men det betyr at 57 prosent av oss ikke bor i de store kommunene. I Finnmark bor vi enda mer spredt. Her er det 71 prosent som bor i kommuner med under 10.000 innbyggere. Hvordan skal vi bli hørt?

Det som er enda mer bekymringsfullt, er hva de store representerer. Alle snakker om de store mulighetene knyttet til naturressurser i Nord-Norge. Det handler om fisken som alltid har vært bærebjelken, og om hvordan vi kan utnytte mineraler, olje og gass i tida som kommer. Men når hørte du at ordførerne i Harstad, Rana eller Alta talte torskens sak? Fiskeriene er Nord-Norges viktigste fellesnevner, men har aldri vært viktig for de store. Her vil de gjerne administrere og utdanne til petroleumsnæringa, men Bodø, Narvik og Tromsø er ikke med i diskusjonen om ilandføring av olje eller gass.

Forvaltning av naturressursene er altså det viktigste for framtida i Nord-Norge. Og i motsetning til andre deler av samfunnsutviklingen, er dette faktisk områder som i stor grad styres politisk, i form av kvoter og konsesjoner, utslippstillatelser og avklaring av arealkonflikter. Men vi mangler den politiske stemmen som skal sikre at vi i nord får nok ut av naturressursene våre. Det betyr lite at Lebesby kommune reagerer på at leveringsplikten ikke oppfylles eller at fylkestinget sender en resolusjon om saken.

Nord-Norge er en stor kropp uten hode. Kommunesektoren er velkommen til å sette seg i førersetet. Men så lenge kommunene i Nord-Norge insisterer på å snakke med 88 ulike stemmer, bør vi ikke ha for store forventninger.
God helg i nord!