Østbloggen

Nå kan det altså se ut som om Lofoten har fått sin oljevernberedskap. Lensa som beskytter Lofoten heter Louisiana.
I grenseland-kommentar lørdag 12.juni 2010

Regjeringen utsetter beslutningen om konsekvensutredning av oljefelter utenfor Lofoten og Vesterålen til neste år. Saken stod på planen denne høsten, men under høringskonferansen i Svolvær denne uka kunngjorde miljøvernminister Erik Solheim at regjeringen først ville ha en grundig rapport med bakgrunn i oljeutslippene i Mexicogulfen. Rapportene derfra gjør at det ikke lenger er mulig å argumentere med nullutslipp og nullrisiko.

Vi vet at det stort sett har gått veldig bra med oljevirksomheten på norsk sokkel. Teknologien blir stadig bedre, og den statistiske risikoen for at det skal oppstå situasjoner som skaper akutte forurensningsproblemer, er svært liten. Likevel skjer det uunngåelige, og det med BP, som burde representere det ypperste av erfaring og kvalitet i næringa. En ting er den dramatiske utblåsningen. Det mest dramatiske er likevel det som har skjedd – og ikke skjedd – etterpå. Oljevernberedskapen fungerer rett og slett ikke. Og utslippene viser seg å være svært mye større enn antatt. Skulle vi plassert oljeflaket fra Mexicogulfen i Nord-Norge, ville det strukket seg fra Bodø til Tromsø.

Det har fått både Troms Arbeiderparti og folk flest i Nord-Norge til å bli langt mer skeptisk til framtidig oljeaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen. Ikke noe annet sted på norskekysten vil oljeinstallasjonene være så nær land som det som er aktuelt i Lofoten. Og her er både farvannene tøffere og naturen mer sårbar. Men nå kan det altså se ut som om Lofoten har fått sin oljevernberedskap. Lensa som beskytter Lofoten der heter Louisiana. Bildene fra sumpene der gjør det politisk umulig å åpne Lofoten nå.

Dermed får den rødgrønne regjeringen kjøpt seg tid. Oljeboring i Lofoten er en av sakene med tilstrekkelig kraft til å splitte regjeringen. SV kan ikke beholde sin miljøtroverdighet hvis partiet firer her. Samtidig bør saken være et realpolitisk dilemma for SV. For dersom regjeringen sprenges innenfra, vil det være mulig for en mindretallsregjering – nesten uansett farge – å finne flertall i stortinget for en mer utålmodig oljepolitikk i nord. Miljøet kan altså bli taper hvis SV holder fast ved absolutte prinsipper – i mindretall utenfor regjeringen. Men nå fikk miljøvernminister Solheim timeout direkte fra Mexicogulfen. Samtidig blir grasrota i Arbeiderpartiet mer skeptisk.
Noen framstiller framtidige spørsmål om olje- og gassvirksomhet i nord som et slags spill der man kan se havområdene i nord som en helhet og legge en kabal rundt dette. Det antydes at Arbeiderpartiet burde akseptere vern av Lofoten mot å få en større åpning i Barentshavet. Men det går ikke an å tenke «pakkeløsninger» i slike saker.

For bildene fra Louisiana er også en vekker i forhold til de som har det travelt i Barentshavet. Den fatale svikten i oljevernberedskap er dramatisk for alle som driver – eller planlegger – ny petroleumsaktivitet. Det er forskjeller mellom Lofoten og Barentshavet, ikke minst når det gjelder avstanden fra aktuelle oljefelt til land. Dimensjonene er større – og konfliktene burde være mindre i forhold til fiskeri- og reiselivsnæringa. I første omgang har vi bruk for mye mer kunnskap om ressurser – og risiko. Det vil ta tid. Men erfaringene fra Louisiana burde fortelle oss at hastverk er livsfarlig.

Hvor mange voksne føler seg vel i møte med en gruppe av 10 høyrøstede unge voksne som snakker et språk vi ikke forstår?
I grenseland-kommentar i Finnmarken onsdag 9. juni 2010*

Nesten ingen vadsøungdommer går på ungdomsklubben lenger. Det var tipset til Finnmarken for noen dager siden, og en liten prat rundt bordet avslørte at det var flere som hadde hørt om at det var så mange utenlandske menn på klubbkveldene at klubben ikke lenger var attraktiv for innfødte ungdommer.

Daglig leder Øystein Strand mener det finns rasister blant byens ungdom, selv om verken han eller Finnmarken har hevdet at ungdom flest er rasister. Likevel er det sterke ord, som vi vet vil provosere. Rasebegrepet er mildt sagt problematisk, og en debatt som tar utgangspunkt i karakteristikker av andre, er sjelden konstruktiv.

Men jeg synes ikke det er så mye bedre å snakke om at ungdom eller andre vadsøværinger har fremmedfrykt. Da reduserer vi andre til å være enkle og dumme. Folk handler galt fordi de ikke vet bedre. Hadde folk bare vært mer opplyste, ville problemene vært løst. Men så enkelt er det jo ikke.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne riktige ord for å gå inn i denne debatten. Det kan bli galt uansett, og derfor skygger de fleste unna. Det er det verste som kan skje. For Vadsø har stolte tradisjoner. For to år siden ble kommunen kåret til Norges beste på integrering, og sammenlignet med andre steder med stort innslag av fremmedkulturelle, har det vært lite konflikter i byen. Men også historisk har Vadsø og Finnmark hatt ord på seg for å være inkluderende i forhold til nykommere. Det har vært – og er – livsnødvendig. Vi er helt avhengige av den arbeidskraften og bosettingen vi får utenfra. Slik var det på 1800-tallet, da Vadsø bygde seg opp basert på massiv finsk innvandring. Og slik er det definitivt i dag.

Men det er ikke uproblematisk med stor innflytting og gjennomtrekk av folk utenfra. Vi kan gjerne mene at ungdom i Vadsø er feige eller lite villige til å bli kjent med nye folk med en annen bakgrunn. Men hvor mange voksne føler seg vel i møte med en gruppe av 10 høyrøstede unge voksne som snakker et språk vi ikke forstår? Og er det naturlig for unge jenter å integrere seg med fremmede menn som syns det er naturlig at søstrene sitter hjemme mens de selv er på klubb eller i bassenget?

Visst kan vi utvikle oss og trives sammen med mennesker som er annerledes enn oss selv, og mange har godt av å la seg utfordre. Dessuten blir det ikke mye igjen av Vadsø dersom møteplassene i byen skal være forbeholdt dem med fire generasjoners stamtavle fra Ytrebyen. Byen er bygd på mangfold, og overlever ikke uten å være åpen for nye mennesker. Men som innflytter gjør man klokt i å anstrenge seg for å ta skikken, om man er fra Tana eller Kongo, og enten man planlegger et kort eller livsvarig opphold i byen.

Derfor blir det også viktig å ta vare på møteplassene. Og å utforme tilbudene slik at alle kan føle seg inkludert. Så må vi også våge å si fra hvis vi opplever ubehageligheter – enten de kommer fra flyktninger eller innfødte. For det verste som kan skje er at byen splittes, med gettoer der folk lever hver sine liv og skuler på hverandre i stedet for å ha kontakt. Det gir virkelig grobunn for rasisme.
Heldigvis finns det gode arenaer også for å gjøre ting sammen – både innen idrett, kultur, på skoler og arbeidsplasser. Utfordringen blir hvordan vi kan bygge opp under dette og skape miljøer der verken byens egne ungdommer eller de som ønsker å bli en del av byen, trenger å føle seg fremmede.

Ingen går i fakkeltog for å bedre tilbudet til psykisk syke eller gamle folk med sammensatte sykdommer. Disse pasientgruppene har ikke status – selv om det er denne typen helseproblemer som rammer oss oftest.

I grenseland-kommentar i Finnmarken lørdag 28. mai 2010

I framtida skal behandlingen av de mest kritisk skadde pasientene i Nord-Norge bare skje ved fem av sykehusene i landsdelen, hvis styret i Helse Nord mandag følger anbefalingene fra administrasjonen sin.
Kirkenes er strøket av lista, og det skaper reaksjoner både på sykehuset og blant politikere i østfylket. Fra før går debatten om fødeavdelinger. Problemstillingen er den samme: Det settes nye faglige krav, og så konkluderes det med at Øst-Finnmark har for få fødende og for få alvorlig skadde til at kravene kan oppfylles. Så da må vi reise. Til Hammerfest eller enda lenger. Mens tilbudene ved vårt eget lokalsykehus uthules.

Fagdirektør Jan Norum i Helse Nord sier dette handler om fag og ikke om politikk. Der tar han feil. For beslutninger av denne typen er aldri frikoblet fra politikken. Faglige beslutninger får politiske, økonomiske og geografiske konsekvenser. Heller ikke overlegene er skjermet fra virkeligheten rundt seg. Det bør en fagdirektør i Helse Nord kunne innrømme. For eksempel er det ikke en medisinskfaglig grunn til Helse Nord ender opp med fem såkalte traumesykehus, og ikke fire eller seks. Det er også et resultat av politiske vurderinger.

Samtidig bør vi som roper «alarm» hver gang det er snakk om endringer ved sykehuset i Kirkenes også ta inn over oss flere nyanser enn de som følger av autopiloten. Vi kan ta utgangspunkt i vår egen virkelighet og spørre hva vi ønsker dersom vi selv eller en av våre nærmeste blir kritisk skadd. Mitt svar er at jeg ikke vil til Kirkenes – hvis det er mulig at jeg selv eller noen av mine har større sjanse for å overleve ved å bli sendt til Tromsø. Da er ikke hensynet til lokalsykehuset viktigst.

Likevel frykter jeg ikke at helsepersonellet i Kirkenes skal bli overflødig. Tvert imot blir de helsefaglige utfordringene i vår egen region stadig større. Ensidige fokus på en liten del av akuttmedisinen kan føre til mindre oppmerksomhet rundt de store utfordringene i helsevesenet. De handler ikke om en håndfull alvorlig skadde blålyspasienter, men om geriatri og psykiatri. Men ingen går i fakkeltog for å bedre tilbudet til psykisk syke eller gamle folk med sammensatte sykdommer. Disse pasientgruppene har ikke status – selv om det er denne typen helseproblemer som rammer oss oftest.

Sykehusaksjoner er symbolpolitikk. Derimot bryr vi oss lite om det som skjer i primærhelsetjenesten – til tross for at det er der vi oftest er pasienter. Og at svikt her virkelig rammer liv og helse. Så kan vi jo sette vår lit til samhandlingsreformen. Men det er ingen folkelig mobilisering for å sikre penger til kommunehelsetjenesten. Vi ser bare blålysene.

Selvsagt skal vi være opptatt av akuttberedskapen på Kirkenes sykehus. Samtidig bør vi erkjenne at en ensidig opptatthet av denne lille delen av helsevesenet, går utover andre områder. Og det handler ikke bare om kvalitet. Selv om tilgangen på fagfolk skulle vært ubegrenset, bør vi stille spørsmål om hvor langt vi skal gå i å opprettholde små akuttenheter. Enkelt sagt handler det om hvor mange millioner vi skal bruke til å betale tilfeldige svenske vikarer for å sove, i påvente at det noen få ganger i året dukker opp et alvorlige akutt tilfelle. Alternativet er å bruke en større del av helsemillionene på kronisk syke, på eldre og andre med mindre prestisjefylte diagnoser. Flertallet av de mest alvorlige skadde havner likevel på UNN.

Det er ekstremt nærsynt å redusere sykehusdebatten til et geografisk spørsmål. For dette handler også om hvilke sykdommer og pasienter som skal prioriteres. Det er både et medisinsk og et politisk spørsmål. Og en sak for oss alle.
God helg!

Boten til Tana har ingenting i en rettssal å gjøre. Derimot er den en sak for regjeringen

I grenseland-kommentar i Finnmarken lørdag 22. mai 2010

Tana-ordfører Frank Ingilæ tror disp-praksisen i Tana kan havne i retten. Han er i alle fall lite innstilt på å akseptere boten på 300.000 kroner som politiet ila kommunen tidligere i uka. En rettssak kan nok bidra til noen nyttige avklaringer. For dette handler om prinsipper, og Tana blir neppe den siste kommunen i Finnmark som får økonomisk smekk over fingrene for sin tolking av lovverket for motorferdsel i utmark.

Men Tana kommune har dårlige sjanser for å nå fram i retten. Problemet er jo at kommunen er uenig i loven, som forbyr vanlige folk å drive tradisjonell matauk ved hjelp av firhjuling. Men lover må endres i Stortinget og utdypes av den politiske ledelsen i departementene. Rettens jobb er å tolke lovene. Slik fylkesmannen og politiet har gjort.

Akkurat det ser det ut som om Tana-ordføreren er i ferd med å ta innover seg. For en måned siden rettet han raseriet mot fylkesmannen. Nå erkjenner Frank Ingilæ at det er hans egen rødgrønne regjering som sitter med nøkkelen. Nå håper han på et avklarende møte med miljøvernminister Erik Solheim.

Imens går debatten om hvorvidt lover og forskrifter faktisk er endret. Men at fylkesmannen påpeker flere lovbrudd enn tidligere og at politiet omsider etterforsker saken og trekker en konklusjon, betyr jo ikke at alle tidligere dispensasjoner i Tana har vært lovlige. Det blir som å hevde at UP har begynt å praktisere trafikkreglene på en ny måte når de gir deg fartsbot, med henvisning til at du har kjørt minst like fort mange ganger før, uten at politiet har reagert.

Dagens lov er utydelig. Derfor var politikerne enige om at den skulle endres. Men Arbeiderpartiet og SV klarte aldri å bli enige om noen ny lov. Arbeiderpartiet ville nok også slitt med å bli enige internt. Kanskje til og med den enkelte representant har problemer med å bli enig med seg selv. For under valgkampen uttalte faktisk alle Ap-kandidatene til Finnmarken at de ville stramme inn på barmarkskjøringen. Samtidig gikk de rundt og lovet folk at det ikke skulle bli strengere. Og for en måned siden uttrykte Helga Pedersen forundring over fylkesmannens praksis. Hva Finnmarks fremste stortingsrepresentant mener om bøteleggingen av hjemkommunen Tana, vet vi ikke. Dette nekter nemlig Helga Pedersen å svare Finnmarken på.

Vi får håpe at hun i stedet jobber med å få en lov som er tydelig nok til at vi kan slippe diskusjonen om hva som er lov og ikke lov – og om fylkesmannen og politiet følger loven. Så kan vi i stedet diskutere innholdet i en lov – som ivaretar hensyn til miljøet, uten å kriminalisere tradisjonell høsting av finnmarksnaturen. For boten til Tana har ingenting i en rettssal å gjøre. Derimot er den en sak for regjeringen.

Barmarkskjøring kan oppfattes som en politisk fillesak. Samtidig er det en sak som berører svært mye av det vi i Finnmark er opptatt av. Den handler om miljø, om hvordan og av hvem naturressursene skal utnyttes, om kultur, samiske tradisjoner, reiselivsutvikling og bolyst. Og den handler om kulturforskjeller mellom nord og sør, og forholdet mellom lokalt selvstyre og makta i Oslo. Derfor er saken faktisk viktig.

Saken er dessverre også symptomatisk for de politiske problemene innad i regjeringen. I sak etter sak som er viktige i Finnmark, taler regjeringen med to tunger. Eller er tause, for å unngå konflikt. Det gjelder motorferdsel, men også kystfiskeutvalget og spørsmål om oljeboring i Barentshavet. Når firhjulinger kan skape politisk handlingslammelse, kan vi bare frykte for regjeringens evne til å håndtere de store utfordringene i Barentshavet.
God helg!

Ifølge papiravisa av 7.mai 2010 ligger lederlønningene i Finnmark på 446 900 kroner i gjennomsnitt, og det er angivelig 81 700 mindre enn de best betalte lederne i landet.
En slags Capo di tutti capi (Forbundslederen i Lederne) uttaler gjennom avisa at ”konkurransen om de beste hodene er hardere” (mot der det bor flere folk og bedriftene er større, min anm.).

Mellom fotballklubber som skal hyre inn spisser, er det opplagt at konkurransen om de beste hodene er hard nok.
Men det forbundslederen antakelig sikter til, er jaktene på den beste kvaliteten på innmaten, så å si; at det er egenskaper ved hjernene deres som gjør disse kandidatene så ettertraktet, og som gjør at man definerer dem som ”de beste hodene” – kanskje noe i likhet med det vi i gamle dager kalte ”lyse hoder”, i overført betydning, da.

I USA har man tatt resonnementet helt ut. Finansbedriftene på Wall Street har betalt astronomiske summer for å få tak i de aller, aller beste hodene, som ikke minst av den grunn har vært omtalt som Masters of the Universe.
Det man i farten glemte, var å sjekke hva disse hodene var best til. Og da viste det seg, ikke uventet, at man hadde fått tak i noen av de grådigste folka på planeten. For å øke sine egne bonuser enda mer, sendte de gjerne gamle, ærverdige finansgiganter utfor stupet. Rystelsene merkes den dag i dag rundt omkring i Verden.

Altså: Dersom det ikke er spesifisert hva som menes med ”best”, er forutsetningen om at mer penger gir ”best” hode – dessverre den rene voodoo.

Jeg vil stille opp den motsatte hypotese, og hevde at de beste lederne er de som arbeider for en moderat lønn, i forhold til de øvrige ansatte, og i forhold til samfunnet rundt dem. Fordi: Da er det ikke lønna som er hovedsaken, men interessen for jobben og gleden over å være funnet verdig til den.
I et slikt perspektiv vil jeg ikke si at vi har lav lederlønn i nord. Nesten 450 tusen kroner er meget bra betalt for å sitte i privilegert stilling.

Skulle voodoo-læren ha vært riktig på dette punktet, så måtte lederne i Finnmark ha være blant de ”dårligste” hodene i landet. Men det vet vi alle at de ikke er. Ledere i Finnmark er akkurat like gode eller dårlige som ledere andre steder, og det har selvsagt intet med lønna å gjøre.

Papiravisa oppfordrer i dag (7.5.10) til: “Tvihold på Camilla – hun er ettertraktet”.
Men dette kan lett misforståes, da illustrasjonsfotoet ved siden av rett nok viser to norske hundrekronesedler, bare det at det ikke er to Camilla’er.

På bildet ser man to nyere sedler, med portrett av Kirsten Flagstad. Disse har aldri har fått noe “folkelig” navn, men vi kan jo kalle dem for “Flagstadsedler” for å unngå forveksling.
"Camilla"ene var de hundrekronesedlene som var i sirkulasjon før "Flagstad"ene kom.

Det avisa har rett i, er imidlertid at "Camilla"ene er ettertraktet.
En “Camilla” er en hundrekroneseddel med portrett av Camilla (Collett), søstra til Henrik Wergeland, vet dere. Det er den norske såkalte 6.utgaven, fra 1977 til 1994, som sagt før dagens “Flagstad”.

Det finnes mennesker som samler på sedler, og de har en egen priskatalog, som kommer ut årlig i revidert utgave. I foreløpig siste versjon: “NORSKE PENGESEDLER for perioden 1877-2009” – er den dyreste (usirkulerte) Camilla’en en seddel fra 1988, med vannmerket opp-ned. Den står i 1450 kroner.

De billigste Camilla’ene, sedlene fra 1989 til 1994, koster (i samme kvalitet) 300 kroner hver.
Det vil si at den som tviholdt på Camilla’en sin i 1994, i dag vil kunne få en fortjeneste på 300 minus investeringskostnaden 100 = 200 kroner ved salg.

Det vil også si at de konfirmantene som er smarte nok til å ta vare på sine pene, usirkulerte Flagstad’er i dag, vel og merke i bankboks i stedet for på konto—kanskje kan innkassere en fortjeneste på 200 kroner per seddel om en 15 års tid.

Kvenmuseet er ikke bare en sak om Vadsøs interne prioriteringer. Det handler om hvorvidt Vadsø vil inn på det nasjonale kartet.

• I grenseland-kommentar i Finnmarken onsdag 5. mai 2010*

Skal Vadsø kommune jobbe for å få realisert et gigantisk kvenmuseum på Ørtangen? Opposisjonen ønsker å skrinlegge planene straks, og får støtte fra mange som karakteriserer prosjektet som luftslott og stormannsgalskap.

Motargumentene er velkjente: Vi bør prioritere skole og eldreomsorg. Så lenge det er uløste oppgaver innen disse sektorene, får andre prosjekter vente. Problemet er at det alltid vil være utfordringer innen skole og eldreomsorg. Vi vil aldri være i stand til å gjøre satsinger innen kultur – eller samferdsel, dersom vi skal vente til det skinner av alle de kommunale tjenestene. Selv ikke en investering på 40 millioner vil dekke alle ønsker og behov i Vadsø.

Derfor blir det for enkelt å si at vi skal gjøre det viktigste først. Det er sjelden spørsmål om enten eller, i alle fall for unge mennesker som vurderer om de skal bli sykepleiere, lærere eller kanskje starte sin egen bedrift i Vadsø – eller et helt annet sted. Jobber er det jo nok av, så de som står overfor valgene, krever at lokalsamfunnet skal by på noe mer. Og de forventer at det skal være nytenkning og utvikling der de skal slå seg ned. En kommune som sier nei til en nasjonal satsning fordi arkitekturen er underlig eller fordi noen av byens eldre protesterer mot å bli kalt «kven», tiltrekker ikke unge som har lyst til å satse på en spennende plass. Og hvorfor skal andre satse da?

Vadsøs politikere må ha en grundig og ansvarlig debatt før den endelige beslutningen tas seinere i år. Ikke minst trengs det en avklaring av hva som vil bli den kommunale prislappen og hva andre kan bidra med. Nettopp det er et tema som burde oppta opposisjonen og andre skeptikere. For saken handler ikke bare om Vadsøs interne prioriteringer. Det handler om hvorvidt Vadsø vil inn på det nasjonale kartet. 40 millioner kroner er ganske mye penger. Men hvis staten kan bidra med opp mot 100 millioner kroner, kan vi trygt kalle det «gjedd førr pengan».

Hele Norge er med på å betale for Operaen i Oslo. Men Oslo kommune måtte også spytte i for å realisere den monumentale nasjonale satsningen. Hvorfor er ikke vi mer offensive i forhold til å få staten med på nasjonale, kulturelle satsninger i Finnmark? I saken om nytt museum i Vadsø er det grunn til å tro at det handler om mer enn penger – eller om man liker den arkitektoniske utformingen som er tenkt. Det handler også om politikk. For uten å akseptere kven-begrepet, faller grunnlaget for en nasjonal museumssatsing bort. Da kan Vadsø ha sitt by- og bygdemuseum, med innslag fra finsk innvandrerkultur, finanisert av Vadsø kommune. Når kommunen en gang får penger til overs.

Det tok nesten tjue år fra Hamarøy kommune og Nordland fylkeskommune begynte å arbeide med planene om et Hamsunsenter og fram til kronprinsesse Mette-Marit åpnet bygget på Hamsuns 150-årsdag i august i fjor til massiv folkelig jubel. Bygget er ikke akkurat noe klassisk nordlandshus, og debatten var knallhard – både om utforming, innhold og finansiering. Hvis det ikke var for at Hamsun var politisk belastet, hadde Hamsunsenteret for lengst vært bygd på Nørholm eller i Oslo. Mens Hamarøy kunne ligget «bak hundrede mile» og brukt hver eneste kommunale krone på de eldre – ettersom det blir stadig færre skolebarn i kommunen.

Alternativet for Hamarøy – og for Vadsø – er å utnytte sitt særpreg inn i en nasjonal kultursammenheng. Og si at det vi har her er så spesielt at vi vil løfte det opp. Og tro på at det vi selv satser, vil gi mangfoldig igjen.

Hvem er de bundne trellene «som sulten knuget har?» Ingen av dem jeg har truffet rundt den fortreffelige kakedisken på Vårbrudd 1. mai i alle fall.

*I grenseland-kommentar i Finnmarken fredag 30. april 2010"

Fagbevegelsen og de sosialistiske partiene i Vadsø klarer ikke å arrangere felles 1. mai i år. Og det skyldes ikke uenighet om oljeutvinning, regjeringssamarbeid eller andre politiske spørsmål. Sammenbruddet i den felles 1. mai-tradisjonen skyldes kløning fra Arbeiderpartiet – som først vil avlyse 1. mai, og etterpå vil feire litt for seg selv – uten samarbeidspartnerne.

Men de egentlige forklaringene går mye dypere – og er ikke enestående verken for Arbeiderpartiet eller for Vadsø. Grunnen til at 1. mai ikke er hva den har vært er at både LO og de politiske partiene sliter med oppslutningen. Det er få som engasjerer seg, og mange av de som har stått på, er slitne og lei. Når 1. mai dessuten faller på en lørdag, er det enda færre som vil bruke dagen i tog eller på møte.

Selvsagt er det fortsatt engasjement både i partier og fagbevegelse, men engasjementet tar andre former. Fagorganiserte og andre som vil si sin mening eller fremme krav, trenger ikke gå i tog. De sender e-post eller danner facebook-gruppe. Den utøvende politikken overlates til dem som har betalt for å holde på med sånt. Og hvis vi er interessert i hva partitoppene mener, kan vi se dem på TV eller sjekke på nett. Å i tog er kaldt og surt og gammeldags.

Stort bedre er det ikke innendørs. Visst er det flott å høre og synge med på de gamle arbeidersangene. Vi kjenner suset av historie og blir minnet om at samfunnsgodene vi nyter godt av i dag, ikke har kommet av seg selv. Men hvem er de bundne trellene «som sulten knuget har?» Ingen av dem jeg har truffet rundt den fortreffelige kakedisken på Vårbrudd 1. mai i alle fall. Og du må være gammel nok til å ha fått med deg litt av krigen for å kjenne deg igjen i de øvrige sangtekstene. «Mennene fra harv og plog» kommer altså sammen med oss kvinner som tilbringer dagene «i hus og hytter» før «hele folket er på felles marsj frem mot nye slag under røde faners brann». Alt ifølge sangen. Men når du så du sist dette folketoget?

Også i dagens Norge kan det gi mening å snakke om slitets kvinner og menn, men det er ikke lyden av syngende slegger og hamrer som slår som preger Arbeidets Norge. I dag hører vi heller løpingen i sykehjemskorridoren, hektisk jag for å bli mer effektive og sukk fra stressede skuldre. Det er fortsatt mye å kjempe for, men arbeidsfolk tar seg heller en privat skutertur lørdag enn å samle seg bak faner.
Skal vi virkelig engasjere oss og starte underskriftskampanjer og folkeaksjoner, tar vi tak i enkeltsaker. Nei til kutt på lokalsykehusene eller nedlegging av bassenget i Bjørnevatn. Å mobilisere for saker utenfor vårt eget lokalsamfunn og interessesfære blir mer og mer fremmed.

De første kommentarene i forbindelse med vårens første streik – blant bygningsarbeiderne – var typiske. De streikende svarte at de ikke visste helt hva de streiket for og at de egentlig ikke skjønte vitsen med at deres bedrift var i streik – for de hadde grei lønn. Ja vel, ja. Selv et så drastisk virkemiddel som å gå til streik gjennomføres uten at de streikende forstår at dette faktisk handler om solidaritet og felles løft – og at man uansett bør vite hva man streiker for. På 1970-tallet var det i det minste noen som kokte kravene ned til det sympatiske slagordet: «Fred, frihet og alt gratis!» I dag er det bare «Mer penger til meg!» som kan samle en viss oppslutning.

Kanskje det er greit å gå i tenkeboksen 1. mai 2010 og komme sterkere tilbake med fornyet solidaritet neste år? Men det lureste er nok å vente til 2012 – når 1. mai faller på en tirsdag.
Ha en god dag!