Østbloggen

Jeg har i mine vel seks år som ansvarlig redaktør ikke opplevd at noen representanter for LO eller Arbeiderpartiet verken sentralt eller lokalt har kommet med krav om hva Finnmarken skal skrive.

I grenseland-kommentar i Finnmarken torsdag 26. januar 2012

I debatten om A-pressens kjøp av Edda, er det mange som uttrykker bekymring for ideologisk ensretting av aviser. De tror at LO, som eier nær en halvdel av A-pressen, bruker sin eiermakt til å bestemme hva som skal stå i A-pressens aviser, gjerne i samarbeid med den rødgrønne regjeringen, ettersom statlige Telenor er den andre store eieren.

De bekymrede har fulgt dårlig med i timen. Det er ikke slik at LO bestemmer hva vi skriver i Finnmarken, eller i noen av de andre avisene som A-pressen eier. Hvis det var slik, ville redaktørene i de tradisjonelt borgerlige Edda-avisene ganske sikkert protestert høylytt mot å bli en del av A-pressen. Det har de ikke gjort, fordi de er trygge på at LO opptrer profesjonelt som aviseiere. Og profesjonelle medieeiere har respekt for tradisjonene til den enkelte avis og respekterer redaktørens rett til å bestemme innholdet i avisa.

Det har ikke alltid vært slik. De aller fleste norske aviser ble grunnlagt ut fra ønsket om å fremme politiske budskap. Da Finnmarken ble startet i Vardø i 1899 var avholdssaken det sentrale, og etter hvert ble avisa en del av arbeiderbevegelsens mange aviser. Eierne var lokale partilag og fagforeninger, og de forventet å få noe igjen for sitt eierskap.

Midt på 1990-tallet forsvant de siste formelle båndene og A-pressen ble et konsern. Siden da har også aviser med andre politiske tradisjoner blitt en del av konsernet, uten at verken redaktører eller lesere har opplevd det problematisk. Det har vært tøffe år med stadig nye krav til effektivitet og utvikling. Samtidig er sunn økonomi det beste vernet for den uavhengige journalistikken. Å måtte tigge eierne om penger kan skape avhengighet, enten aviseieren er et politisk parti, den lokale handelsstanden eller en næringsorganisasjon. Finnmarken overlever bare så lenge leserne tror på det vi skriver og har lyst til å kjøpe avisa, og så lenge annonsørene opplever at Finnmarken er en god kanal for å nå fram til folk.

Det er slutt på den tida der redaktøren i Finnmarken er en del av Arbeiderpartiets apparat. Jeg har i mine vel seks år som ansvarlig redaktør ikke opplevd at noen representanter for LO eller Arbeiderpartiet – verken sentralt eller lokalt – har kommet med krav eller uuttalte forventninger til hva Finnmarken skal skrive, verken på nyhets- eller kommentarplass. Og jeg tror ingen av de lokale Ap-ordførerne opplever at de blir tatt i med silkehansker av Finnmarken når det kommer fram kritikk mot kommunen.

Jeg tror ikke LO-ledelsen var spesielt begeistret i høst da Finnmarken avslørte hvordan LO-topper prøvde å påvirke Klif til å tillate økt utslipp fra Sydvaranger Gruve. For 20 år siden ville LO-representanter gjort det klart for journalist og redaktør at de forventet en annen type behandling fra «sine egne». I dag er dette heldigvis fremmed.

Samtidig har vi fortsatt en formålsparagraf om å bygge på arbeiderbevegelsens tradisjoner om frihet, demokrati og likeverd. For meg er dette et uttrykk for de sterke røttene avisa har, og forpliktelsene vi har til å drive en journalistikk der vi ikke gjør forskjell på folk ut fra kjønn, bosted eller sosial status.

Det betyr likevel ikke at dagens formålsparagraf er hugget i stein. Avisene skal møte nye tider og nye utfordringer, og våre valg og verdier kommer til konkret uttrykk på trykk og på nett hver eneste dag. Det som er viktig er at vi har eiere som både tenker langsiktig og som respekterer redaksjonell uavhengighet.

LO krever økonomisk utbytte, som alle andre medieeiere. Hvis jeg skal trekke fram noe som skiller LO fra de andre store medieeierne her i landet, er det den sterke lokale forankringen. Jeg kan være uenig i en del av LOs standpunkter, men jeg er trygg på at LO er opptatt av et levende demokrati, arbeidsplasser, livskvalitet og utvikling i hele landet. Fordi organisasjonen selv er til stede i hver eneste by, bygd og fiskevær i hele Norge. Det er et godt felles grunnlag. Så har vi respekt for at rollene våre er ulike.

Et mangfoldig medie-Norge og et vitalt demokrati er også avhengig av at folk flest i Norge har tilgang på dagsaviser.

Debattinnlegg på trykk i Dagens Næringsliv i dag

Noen bekymrer seg for mediemangfoldet dersom A-pressen får godkjent sitt kjøp av Edda. Men det er en dimensjon ved norsk mediemangfold som knapt berøres i den offentlige debatten. Det er i seg selv den beste illustrasjonen på en hovedutfordring i Medie-Norge, nemlig å opprettholde og styrke det geografiske mangfoldet.

For mediemangfold handler om noe langt mer enn at det skal være rom for aviser med ulike politiske tradisjoner, at nasjonen kan holde seg med aviser som Klassekampen og Vårt Land, og at Bergen, Stavanger, Tromsø og Skien skal ha konkurrerende dagsaviser i framtida. Et mangfoldig medie-Norge og et vitalt demokrati er også avhengig av at folk flest i Norge har tilgang på dagsaviser. Bare folk i hovedstaden lever i villfarelse om at Aftenposten er en riksavis, og selv ikke VG har en husstandsdekning på over 10 prosent i særlig mange regioner.

Det er lokal- og regionavisene utover landet som sikret Norge en plass i verdenstoppen i aviskonsum. Med noen små og få unntak er det også disse avisene som representerer de eneste nyhets- og debattarenaene utenom Oslo. Mens oppslutningen om de tradisjonelle papiravisene har gått gradvis tilbake, har disse avisene holdt seg best. Samtidig er det denne avisgruppen som er mest utsatt for kommersiell sentralisering og nye globale aktører.

Finnmarken et en av Norges minste dagsaviser, og i likhet med de fleste andre norske dagsaviser må vi klare oss uten produksjonsstøtte. Til tross for at vi driver i et lite marked med små marginer, økte Finnmarken opplaget i 2011. Forklaringen er langvarige og nære bånd til leserne våre og lokalsamfunnene i Øst-Finnmark og en daglig innsats fra kompetente og nærværende redaksjonelle medarbeidere. Men det henger også sammen med at vi er en del av et fellesskap, som gjør det mulig for oss å utvikle digitale plattformer og drifte effektive fellesløsninger. Slik frigjør vi ressurser til å drive journalistikk i en mangfoldig region, som til tross for en rekke særegne nasjonale og internasjonale problemstillinger, sjelden når opp i våre såkalte riksdekkende redaksjoner.

Kritikerne av A-pressens kjøp av Edda er bekymret for en ideologisk ensretting og at LO som eier skal påvirke redaksjonelt innhold. En av de viktige sakene Finnmarken rettet søkelyset på i 2011, var hvordan sentrale LO-topper prøvde å påvirke Klima- og forurensningsdirektoratet til å gi Sydvaranger Gruve tillatelse til å øke utslippene i Varangerfjorden. Verken da eller noen annen gang i løpet av mine år som redaktør har jeg opplevd at LO skulle forsøke å påvirke eller ha spesielle forventninger til Finnmarkens journalistikk. Når heller ikke redaktørkollegene mine i tradisjonelt borgerlige Edda-aviser ser ut til å frykte LO, kan det tyde på at den ideologiske bekymringen er konstruert av noen som har andre motiver.

For meg representerer LO en stabil eier – som i motsetning til de aller fleste andre nåværende og potensielle medieeiere har ståsteder og forankring i hele landet, og som samtidig er opptatt av å styrke folks mulighet til samfunnsdeltakelse. Som redaktør kan jeg ønske meg en eier som er «snillere» og mer idealistisk i sine krav til utbytte. Samtidig forteller all erfaring at sunn økonomisk drift den beste garantisten for langsiktighet og politisk uavhengige medier.

Hvorfor betyr sammenslåingen av mediekonsernene noe for en A-presseavis som utgis 170 mil unna nærmeste Edda-avis? Jo, fordi Norge trenger et nasjonalt mediekonsern som favner hele landet. Kommersielt vil konkurransen styrkes ved at annonsører får en reell konkurrent til dagens fremste «nasjonale» annonsesamkjøringer – som kun dekker utvalgte storbyer i Sør-Norge. Men ikke minst trenger vi et mediekonsern med lokalt fokus som har forankring og kan se verden fra mer enn 70 forskjellige ståsteder, fra Sørlandet til Varanger. Sterke lokalmedier er den beste garantien for norsk mediemangfold!

Kari Karstensen
ansvarlig redaktør, Finnmarken

Nei, nei, jeg mener ikke frøken Steira.
Jeg sikter til alle de idrettsmedisinerne som svermer rundt våre topputøvere. Hør bare:

Faksimile fra Dagbladet 14.01.12, understrekning v/dr.Aage Hegge Hansen.

Det er selvsagt vanskelig for Steira å vite hva som er galt, når medisinerne av en eller annen merkelig grunn, underslår viktige deler av faktum.
Disse viktige delene er for det første at “røykhoste” hos en ikke-røyker tyder på en eksponering for andre luftforurensninger. Videre den kjensgjerning at våre utøvere inngår i en stæsjekultur med betydelige mengder parfyme, ikke minst.

Da er det bare å legge to og to sammen.
Jeg sier ikke at frøken Steira blir syk av parfyme, jeg sier at parfyme må sjekkes ut av saken hennes.

Like så vel som parfyme må sjekkes ut av sakene til alle de andre idrettsutøverne som har tette neser, astma, stadige forkjølelser og “uforklarlige” episoder av blant annet uventet formsvikt.

Idrettsmedisinerne bør snarest få hodene (og nesene) opp av snøskavlene.

Det er bare å rope et bravo for stortingsrepresentant Arne Sortevik fra Frp.

Til Nettavisen uttaler han at Staten må betale for sine miljøsynder.

Jeg er helt enig. Forført av SVs miljøføleri og regelrette -vrøvl, betalte Staten store summer i subsidier for at godtfolk skulle skifte til dieselbiler. Disse bilene er en katastrofe for miljøet, noe ikke minst denne blogger hele tiden har hevdet, på et vitenskapelig grunnlag.

Da er det på sin plass at Staten også betaler det det koster å skifte tilbake til miljøvennlige bensinbiler. Allerede fra dette årsskiftet burde bensinhybrider ha vært FULLSTENDIG avgiftsfrie, dersom vi skulle hatt noe håp om å få en økning i bensinbilsalget som monnet.

Men hva har skjedd? Minst én populær bensinhybrid er blitt DYRERE. Når Regjeringen gjør den slags politisk ugagn, kunne man lett ha henfalt til apati, hadde det ikke vært for Sortevik.

Se til å få SV ut av Miljøverndepartementet—NÅ!

Northugen ble et nummer for klein i dag, men spurten var av godt merke. Jeg noterte meg særlig at utlendingene slapp ham forbi på innsiden.

Og akkurat dét setter den norske taktikken i det dårlige lys den fortjener, der det gjelder å trikse og mikse med bonusspurtene, og ellers stenge for utlendingene med alle midler, og helst litt til.

Allikevel ønsker vi Petter alt mulig godt i avsltningen av Tour’en, måtte beste mann vinne!

Midt-Finnmark ligger aller innerst i helvete, ifølge statistikken NHO har presentert foran torsdagens årskonferanse. Øst-Finnmark kommer på tolvte plass bakfra.

I grenseland-kommentar i Finnmarken onsdag 4. januar 2012

– Det blir litt som himmel og helvete, sier NHO-sjef John G. Bernander om utviklingen i landets regioner. Romerike, Stavanger og strøkene rundt Bergen og Oslo er på vei til himmels. Helvete, det er her.

Midt-Finnmark ligger aller innerst i helvete, ifølge statistikken NHO har presentert foran torsdagens årskonferanse. Øst-Finnmark kommer på tolvte plass bakfra. Resten av Nord-Norge er også godt representert blant de 20 verstingene. Mens ingen nord for Trøndelag har klart å komme med på lista over de himmelske regioner.

NHO leker ikke med tall. Statistikken er dyster. I dag tilsvarer pensjonistene i Øst-Finnmark snaut 14 prosent av yrkesbefolkningen. I 2030 vil tallet være nesten 40 prosent. Folk blir eldre også i resten av landet. Forskjellen er at andre regioner kan regne med kraftig vekst i den yrkesaktive befolkningen. Mens i vår del av Finnmark blir vi stadig færre til å fylle jobbene og til å betale skatt.

Statistikken stemmer dessverre altfor godt med virkeligheten vi opplever. Hvor mange er det ikke som de siste dagene har gitt avskjedsklemmer til voksne unger på vei fra juleferie «hjemme» til der de faktisk bor og har tenkt å bo? Eller som selv har reist sørover for å feire høytiden sammen med barnebarna? Sjekk også Finnmarkens ukentlige babyspalte og se hvor mange av våre «nye finnmarkinger» som er født i Oslo, Bærum og Tromsø.

Selvsagt er det lyspunkter. Finnmarken elsker å fortelle historier om nyutdannede ungdommer som kommer hjem for å satse i fylket, familier som bytter ut stress i Drammen med livskvalitet nordpå, eller italienere som forelsker seg i Kongsfjord. Men til daglig er det vanskelig å få øye på den gullbelagte trappa mot himmelen.

NHO velger å fokusere på at kommunene er for små. Problemet er at kommunegrensene gjerne er til mest bry rundt de største byene, der folk kjører gjennom flere kommuner på vei til jobb. Problemet i Midt-Finnmark er ikke akkurat at kommunene er for små. Tvert imot er de kjempestore. Problemet er at det bor få folk der, og at de som er bor som langt fra hverandre at det er vanskelig å få til et godt og effektivt tjenestetilbud. Visst går det an å kutte litt i noen kommuneadministrasjoner. Men hovedgrunnen til at småkommunene er dyre i drift, er at det koster å drive skoler og eldreomsorg der folk bor.

Forgubbing i de svakeste regionene er derfor et dårlig argument for kommunesammenslåing. Folk blir ikke yngre, desentralisering blir ikke billigere og jobbene ikke flere av å slå sammen kommunene på Nordkyn eller rundt Varangerfjorden. Tvert imot er det fare for at den offentlige infrastrukturen svekkes og dermed også vilkårene for næringslivet.

Derimot er det andre grunner til at det er verd å lytte til NHO-sjefen. Kommunene har mangfoldige og komplekse oppgaver. Og unge folk vil jobbe på steder der de har kolleger og fagmiljøer som sikrer variasjon og utvikling. De minste kommunene og bedriftene taper allerede i kampen om kompetansen. Det er ikke lenger nok å reklamere med fin natur og hyggelige kulturtilbud. Framtidas – og nåtidas – arbeidskraft krever mer av jobben og bostedet. Vi kan kreve desentraliserte tilbud. Men det blir stadig vanskeligere å holde dem i drift. Det handler ikke bare om penger, men om mennesker. Menneskene er ikke her lenger her.

Vi skal bygge omdømme, vi skal tenke positivt og vi skal støtte de som satser. Men vi må også tørre å ta realitetene inn over oss og gjøre noen kursendringer. Hvis ikke kan det gå til helvete.

Hva ville skjedd, dersom det lå en potensiell kjernefysisk katastrofe 20 mil ut i Oslofjorden?

I grenseland-kommentar i Finnmarken lørdag 31. desember 2011

Det var torsdag ettermiddag, og neste dags utgave av Finnmarken var akkurat sendt til trykkeriet, to timer tidligere enn vanlig på grunn av juletida. Da kom den knappe meldinga fra NRK om brann i et atomfartøy i Murmansk.

Tankene fløy gjennom hodet: Hva betyr dette for oss i Øst-Finnmark? Skal vi slå full alarm og frykte en atomsky innover Varanger og langvarige stråleskader som etter Tsjernobyl? Eller er brannen bare en bagatell langt borte? Umiddelbart var det umulig å vite noe. Og selv om vi bor rett på grensa, er det ikke bare å kjøre bort til havna for å sjekke eller ta et par telefoner.

Russiske myndigheter varslet ikke norske myndigheter, slik vi har avtale om. Og det er ikke bare avstander og språklige barrierer som gjør det vanskelig å finne ut hva som skjer i Murmansk. Myndighetene gjør sitt beste for å sensurere informasjonen fra uoffisielle kilder. Folk flest i Russland har liten tiltro til informasjonen fra myndighetene, og vet også at mediene blir kontrollert.

Når russiske myndigheter sier at det ikke er noen fare, kan det være riktig. Men vi kan ikke stole på at russerne slår alarm når faren virkelig er på ferde. Vi har altfor mange alvorlige eksempler på at informasjon holdes skjult. Ikke minst husker vi da atomubåten «Kursk» forliste i august 2000, og det tok tre dager før norske myndigheter ble varslet. Mye av den offisielle informasjonen som ble gitt, var feilaktig og ulykken endte med at 118 av mannskapet omkom.

Torsdag brant det altså ved kaia i storbyen Murmansk. Dersom brannen hadde nådd kjernereaktoren, ville helvetet virkelig vært løs. I forhold til konsekvensene dette kunne fått for befolkningen i Murmansk, blir følgene av radioaktig vind inn over et spredtbygd Finnmark, relativt ubetydelige. Heldigvis slapp vi å gradere risikoen.

Men det tok nesten et døgn før vi kunne slå fast at faren var over for denne gang. I mellomtiden var det Bellona vi stolte mest på når det gjaldt informasjon. Det er en anerkjennelse av miljøorganisasjonen som også er aktive i Nordvestrussland. Men det er et nederlag for norske myndigheter, som kom altfor seint på banen.

Det er slike kvelder vi kan gjøre et geografisk tankeeksperiment. For hva ville skjedd, dersom det lå en potensiell kjernefysisk katastrofe 20 mil ut i Oslofjorden? Ville vi sett noen fra regjeringen på TV? Ville vi opplevd større press mot russiske myndigheter for å få pålitelig informasjon? Jeg er i alle fall ikke i tvil om svarene.

Russland er naboen vår. Avstanden fra Kirkenes til Murmansk kan sammenlignes med avstandene fra Vadsø til Berlevåg eller Mehamn. Mentalt er det likevel mye lenger, og det er nå en gang slik at vi befinner oss på hver vår side av en tjukk grense.

Problemet er at atomskyer ikke kjenner slike grenser. Hvis uhellet er ute, kan vi bli berørt. Denne gangen befant den potensielle faren seg til kai ved Murmansk. Hva hvis en atomdrevet ubåt får problemer i et område der det ikke finnes øyenvitner? Og det kan like gjerne skje alvorlige uhell et sted hvor finnmarkinger blir mer berørt enn russerne selv. Vil vi da få vite om det?

Vi kan puste lettet ut for denne gang. Saken er likevel en viktig vekker, både om problemene i forhold til vårt naboland og om utfordringene våre egne myndigheter står overfor når det gjelder informasjon.

Hvis det nå er slik at de fleste samer i dag også har finsk blod i årene slik enkelte debatanter i dag hevder, så må en også trekke slutningen dithen at de i samme grad også har norskt blod i årene. Kanskje kan man spe på med litt svensk, litt russisk og en og annen skipsbrudden spanjols dna? Da kan man kanskje stille seg spørsmålet: HVEM er dagens samer, og hva er de et resultat av? Hvorfor er det så viktig å eie land og vann med begrunnelse i samisk ætt, når de likevel har tynnet ut det samiske blodet så mye at de ikke lenger ER samer i blodets forstand? De er jo like mye russere, nordmenn, kvener m.m
Jo, poenget ligger i forskjellsbehandlingen som i dag ligger til grunne for flere av de opphetede debattene på Origo og ellers.
Kaller man seg same, selv om man kanskje kun er 1/16 same, så har man noen fordeler som går på bekostning av befolkningen ellers.
Det får du ikke selv om en av de andre 15 delene av samme blodet er fra finsk ætt, russisk eller spanjol og du istedet velger å kalle deg nordmann, kven eller 3 generasjons innvandrer fra Pakistan.

Frykten for at alle skal oppdage at det i dag ikke finnes noe som heter fullblods same er vel en av ingrediensene til suppa som sametinget ikke klarer å ro seg ut av nå. For hva skjer når dna’et avsløres dithen at de har samme blodmix/sammensetning som resten av befolkningen etter generasjoner med uttynning? Da vil de jo måtte dele alle særrettigheter med resten av befolkningen og si fra seg sin selvutnevnte tittel som urbefolkning. Man kan jo spekulere videre og si at de som kanskje har en større andel “ur-same” i seg, la oss si 1/8, også har beholdt noen særpreg i form av skjeve øyne, høye kinnben, hjulbent gange og vekst som krever høye hæler på skaller og støvler, men den andelen er så liten i dag at de går alle med letthet inn på gymsalen til Karasjok skole. De har likevel så høy andel av annet blod/dna i årene at de ikke kvalifiserer seg til bruk av ordet “urbefolkning” lenger.

De som har samisk blod i årene, uansett hvor uttynnet det måtte være i dag har likevel all grunn til å bære stolthet over dette med seg.
Samisk språk, kultur, klesdrakt og kunst bør ivaretas og føres videre for framtiden. Barna bør lære seg språket og historien, samt at enkelte voksne burde friske opp en del av kunnskapen. MEN, ingenting av dette må gå på bekostning av befolkning ellers. Samene har en plikt til selv å ta vare på dette og videreføre. Det skal ikke pålegges den øvrige befolkning i form av økonomi eller andre midler å ivareta dette. Spesielt ikke når man ser hva takken for dette er i dag. De som i dag havner under “ekstremist” stemplet på sametinget i dag gjør ikke bare skam på seg selv for evig tid, men også de videre generasjoner. Barn, barnebarn og oldebarn vil få merke dette langt inn i dette årtusen..Dette er noe de ser ut til å ha glemt i sin iver og grådighet.