Østbloggen

Jeg har i mine vel seks år som ansvarlig redaktør ikke opplevd at noen representanter for LO eller Arbeiderpartiet verken sentralt eller lokalt har kommet med krav om hva Finnmarken skal skrive.

I grenseland-kommentar i Finnmarken torsdag 26. januar 2012

I debatten om A-pressens kjøp av Edda, er det mange som uttrykker bekymring for ideologisk ensretting av aviser. De tror at LO, som eier nær en halvdel av A-pressen, bruker sin eiermakt til å bestemme hva som skal stå i A-pressens aviser, gjerne i samarbeid med den rødgrønne regjeringen, ettersom statlige Telenor er den andre store eieren.

De bekymrede har fulgt dårlig med i timen. Det er ikke slik at LO bestemmer hva vi skriver i Finnmarken, eller i noen av de andre avisene som A-pressen eier. Hvis det var slik, ville redaktørene i de tradisjonelt borgerlige Edda-avisene ganske sikkert protestert høylytt mot å bli en del av A-pressen. Det har de ikke gjort, fordi de er trygge på at LO opptrer profesjonelt som aviseiere. Og profesjonelle medieeiere har respekt for tradisjonene til den enkelte avis og respekterer redaktørens rett til å bestemme innholdet i avisa.

Det har ikke alltid vært slik. De aller fleste norske aviser ble grunnlagt ut fra ønsket om å fremme politiske budskap. Da Finnmarken ble startet i Vardø i 1899 var avholdssaken det sentrale, og etter hvert ble avisa en del av arbeiderbevegelsens mange aviser. Eierne var lokale partilag og fagforeninger, og de forventet å få noe igjen for sitt eierskap.

Midt på 1990-tallet forsvant de siste formelle båndene og A-pressen ble et konsern. Siden da har også aviser med andre politiske tradisjoner blitt en del av konsernet, uten at verken redaktører eller lesere har opplevd det problematisk. Det har vært tøffe år med stadig nye krav til effektivitet og utvikling. Samtidig er sunn økonomi det beste vernet for den uavhengige journalistikken. Å måtte tigge eierne om penger kan skape avhengighet, enten aviseieren er et politisk parti, den lokale handelsstanden eller en næringsorganisasjon. Finnmarken overlever bare så lenge leserne tror på det vi skriver og har lyst til å kjøpe avisa, og så lenge annonsørene opplever at Finnmarken er en god kanal for å nå fram til folk.

Det er slutt på den tida der redaktøren i Finnmarken er en del av Arbeiderpartiets apparat. Jeg har i mine vel seks år som ansvarlig redaktør ikke opplevd at noen representanter for LO eller Arbeiderpartiet – verken sentralt eller lokalt – har kommet med krav eller uuttalte forventninger til hva Finnmarken skal skrive, verken på nyhets- eller kommentarplass. Og jeg tror ingen av de lokale Ap-ordførerne opplever at de blir tatt i med silkehansker av Finnmarken når det kommer fram kritikk mot kommunen.

Jeg tror ikke LO-ledelsen var spesielt begeistret i høst da Finnmarken avslørte hvordan LO-topper prøvde å påvirke Klif til å tillate økt utslipp fra Sydvaranger Gruve. For 20 år siden ville LO-representanter gjort det klart for journalist og redaktør at de forventet en annen type behandling fra «sine egne». I dag er dette heldigvis fremmed.

Samtidig har vi fortsatt en formålsparagraf om å bygge på arbeiderbevegelsens tradisjoner om frihet, demokrati og likeverd. For meg er dette et uttrykk for de sterke røttene avisa har, og forpliktelsene vi har til å drive en journalistikk der vi ikke gjør forskjell på folk ut fra kjønn, bosted eller sosial status.

Det betyr likevel ikke at dagens formålsparagraf er hugget i stein. Avisene skal møte nye tider og nye utfordringer, og våre valg og verdier kommer til konkret uttrykk på trykk og på nett hver eneste dag. Det som er viktig er at vi har eiere som både tenker langsiktig og som respekterer redaksjonell uavhengighet.

LO krever økonomisk utbytte, som alle andre medieeiere. Hvis jeg skal trekke fram noe som skiller LO fra de andre store medieeierne her i landet, er det den sterke lokale forankringen. Jeg kan være uenig i en del av LOs standpunkter, men jeg er trygg på at LO er opptatt av et levende demokrati, arbeidsplasser, livskvalitet og utvikling i hele landet. Fordi organisasjonen selv er til stede i hver eneste by, bygd og fiskevær i hele Norge. Det er et godt felles grunnlag. Så har vi respekt for at rollene våre er ulike.