Østbloggen

Politikere skal ikke bare stille krav til alle andre, men må også vise vei og leve som de lærer.

I grenseland-kommentar i Finnmarken tirsdag 13. desember 2011

Kan vi ha en sametingspresident som ikke snakker samisk? Det diskuteres om dagen, etter at det ble klart at sittende president Egil Olli ikke tar gjenvalg. En aktuell arvtaker kan være Willy Ørnebakk fra Troms, som er Arbeiderpartiets parlamentariske leder. Men han snakker altså ikke samisk.
Det har han felles med flertallet av sametingsrepresentantene, og med samer flest.

Fornorskningspolitikk – og også økt mobilitet og utflytting fra samiske kjerneområder, har ført til at svært mange samer snakker lite eller ikke noe samisk. Samtidig er nettopp språket den fremste kulturelle markøren, og et absolutt krav for å ha stemmerett til Sametinget er at det har vært snakket samisk i slekta.

Det er velgerne, og i siste instans flertallet i Sametinget, som avgjør hvem som blir den neste presidenten. De siste ukene er det også reist andre spørsmål om hva slags presidenttype Sametinget trenger. Egil Olli har fått kritikk for dårlige TV-opptredener og manglende evne til å formidle både bakgrunnen for samiske krav og Sametingets synspunkter. Fra Finnmarkens side har vi flere ganger etterlyst samiske ledere som er mer synlige i den offentlige debatten i Finnmark, i stedet for å dekke seg bak at Sametinget er et nasjonalt parlament og dyrke relasjonene med urfolk i Australia.

Forhåpentligvis ligger det an til en bred debatt om hvordan framtidas sametingspresident skal fronte det samiske folk og bidra best mulig til forståelse og kunnskap i majoritetssamfunnet.

Valget av politiske ledere handler selvsagt om politikk. En hovedkonflikt i samepolitikken har vært avveiningen mellom en kompromissløs kamp for samiske krav og evnen til å finne kompromisser med norske myndigheter. Men ledervalg handler også om identifikasjon. Frontfigurens alder, kjønn og yrkesmessige bakgrunn kan bidra til å angi retning og skape identifikasjon. Folk skal føle at presidenten er en representant for dem selv og for fellesskapet.

Tidligere president Ole Henrik Magga advarer mot at mange velgere vil bli fremmedgjort dersom de ikke kan kommunisere med sametingspresidenten på samisk. Fra den andre siden argumenteres det for at dette nettopp kan være med på å synliggjøre utfordringene for det samiske språket. Og at svært mange velgere vil ha lettere for å identifisere seg med en same som ikke snakker samisk – og som ikke bor i Indre Finnmark.

Dette kan bli til en ufin debatt om «hvem som er mest same». Men språkdiskusjonen bør også bli en debatt om liv og lære hos politikerne. Det er skjebnen som bestemmer morsmålet vårt, men sametingspolitikerne har et særskilt ansvar for at språket skal overleve og utvikle seg. Mange vil faktisk si at dette er Sametingets aller viktigste oppgave. Derfor er det grunn til å spørre hva sametingspolitikerne selv gjør for å dyrke språket. Politikere skal ikke bare stille krav til alle andre, men må også vise vei og leve som de lærer. Willy Ørnebakk har vært fast representant siden 1997, og har hatt flere perioder med toppverv. Ingen vil forvente at han skal kunne gå inn i en debatt om juridiske rettigheter på samisk, men at han og flere bruker samisk fra talerstolen, vil være et bidrag til å synliggjøre språket.

Samtidig må det stilles kritiske spørsmål også til den samiskspråklige delen av Sametinget. Vil en politiker som stotrer på samisk fra talerstolen bli møtt med respekt og honnør for å forsøke, eller med nedlatenhet og mistenksomhet? Hvor flinke er de med samisk som morsmål til å oppmuntre andre til å bruke språket?

Det er krevende å lære samisk hvis du ikke har vokst opp med det, og det er få som har lært seg samisk i voksen alder. Det kan se ut som om prester har vært mer ivrige enn politikere i så måte. Men så har de kanskje et budskap?

Slik lyder Astma- og Allergiforeningens slagord på denne tiden av året.

Den tradisjonelle julestjernen har sine tilhengere, ikke minst i Finnmarkens redaksjon:

Faksimile fra Finnmarken av 8.desember 2011.

Da må det være på sin plass å opplyse om at det fins en “kunstig” variant av julestjernen, som er minst like pen, og vesentlig mindre farlig.
Vi utsettes for et så stort allergitrykk i det daglige, at det ikke skader å skifte til ufarlige varianter, i dette tilfellet julestjerner av plast, der dette er mulig.

Faksimile fra Astma- og Allergiforbundets brosjyre “Frisk luft for alle” (se også www.naaf.no/friskjul)

Samtidig har Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke sin egen anbefaling i sakens anledning, under slagordet God jul med god pust, som det kan leses noe mer om her

Det er fortsatt noen som tror at redaktører i A-pressen skriver med påholden penn fra den rødgrønne regjeringen. De gjør klokt å lese uttalelsene fra Edda-redaktører i tradisjonelt konservative aviser som hilser A-pressen velkommen.

I grenseland-kommentar i Finnmarken lørdag 10. desember 2011

Mandag morgen kom nyheten om at A-pressen har inngått avtale om kjøp av Edda-konsernet. En nyhet jeg har håpet på i flere år, og veldig intenst de siste ukene.

Spiller det noen rolle for Finnmarken hvem som eier lokalaviser på Østlandet? Ja, fordi vi er avhengig av en sunn og stadig mer effektiv avisdrift for å kunne gi folk i Øst-Finnmark et godt lesetilbud på papir og nett i framtida. Da trenger vi eiere som er solide og profesjonelle – som samtidig forstår hvor viktig lokalavisene er.

A-pressen eier 52 små og store aviser i hele landet, og er dominerende i Nord-Norge. Edda har 36 aviser, med tyngdepunkt rundt Oslofjorden. Kun to steder i landet – Skien og Fredrikstad – har dobbelt opp, og de kan fortsette med det. For gevinsten ved kjøpet ligger ikke å legge ned aviser, men å drive aviser godt.

Lokalavisene både i A-pressen og Edda har allerede vært gjennom knallharde effektiviseringer. På slutten av 1980-tallet var det rundt 50 ansatte i Finnmarken. I dag er vi knapt halvparten. De store kuttene har kommet innenfor teknisk produksjon. I løpet av vinteren tar vi skrittet fullt ut kommer til å produsere Finnmarken praktisk talt uten typografer. Vi har allerede felles service- og administrasjonsløsninger med Finnmark Dagblad, og jobber videre med å samordne flere funksjoner regionalt. Alt for å skjerme journalistikken mest mulig. Det er den vi lever av og den må være lokal.

Så må vi leve med at andre deler av avisdriften sentraliseres. En stor del av annonseproduksjonen foregår i Harstad, mens A-pressen har sentralisert lønns- og regnskapstjenester til Lillestrøm og Vadsø. Det siste er flott for byen vår og for avishuset, som har fått 11 nye arbeidsplasser. Men det har også vært positivt for avisene i Svolvær, Namsos og Narvik – som får stadig billigere og bedre tjenester. Slik at de kan konsentrere seg om å lage god lokalavis der de er, i stedet for å ha en halv eller to personer i hvert hus som skal prøve å henge med på stadig nye regnskapsløsninger og intrikate skatteregler.

Som finnmarkinger er vi ikke alltid begeistret over å bli styrt fra Oslo eller Tromsø. Samtidig har dette gitt oss muligheter til å utvikle nettside og sosiale medier vi neppe hadde fått til i eget hus. Det er bare å sammenligne Finnmarken med de lokalt eide avisene rundt oss.

Men hva har alt dette med ukas avisoppkjøp å gjøre? Jo, en sammenslåing betyr at enda flere aviser kan spleise på fellesløsninger og utviklingsarbeid – slik at vi kan opprettholde avisredaksjonene i hele landet i en tid der inntektene går ned.

Samtidig har vi forventninger om økte annonseinntekter. For annonsekundene sitter ikke bare i Vadsø og Kirkenes. En stadig større del av pengene styres av kjeder og storbedrifter med adresse i Oslo. I dag velger mange av disse en såkalt nasjonal samkjøring som består av fem storbyaviser i Sør-Norge. Nå kan de i stedet bruke en ekte riksdekkende samkjøring – og nå leserne av 88 lokalaviser fra Tvedestrand i sør til Vardø i nordøst.

Men hva med mangfoldet? Det er fortsatt noen som tror at redaktører i A-pressen skriver med påholden penn fra den rødgrønne regjeringen. De gjør klokt å lese uttalelsene fra Edda-redaktører i tradisjonelt konservative aviser som hilser A-pressen velkommen. Fordi de har erfart at redaksjonell uavhengighet og kvalitet henger sammen med sunn økonomi og profesjonelle, langsiktige eiere.

Det kan likevel bli noen tøffe runder med myndighetene før oppkjøpet forhåpentligvis kan godkjennes. I enkelte deler av landet er konsentrasjonen av aviser så stor at det strider mot dagens lov om medieeierskap. Den samme loven er paradoksalt ikke til hinder for at Edda var britisk eid og kunne blitt solgt til Sverige, at vg.no dominerer på nett over hele landet, eller at eierskapet til norske TV2 snart kan være delt mellom Stockholm og København. Da vil det være synd om loven skal hindre hjemkjøp av rotnorske lokalaviser.

God helg med Finnmarken!

I saken om plassering av forvalter til nasjonalparken har vi fått to eksempler på snuskete saksbehandling og ett ekesempel på politisk likegyldighet

I grenseland-kommentar i Finnmarken lørdaga 3. desember 2011

For en uke siden fortalte Finnmarken at Kiberg vant kampen om å bli kontorsted for den nye nasjonalparkforvalteren. Det er i utgangspunktet en grei beslutning, ikke minst fordi to tredeler av nasjonalparkens areal ligger innenfor grensene av Vardø kommune.

Vi slutter oss heller ikke til påstanden om at det er umulig å rekruttere kvalifisert arbeidskraft til Kiberg. Den type argumenter brukes i forbindelse med enhver etablering utenfor Oslo, og blir heldigvis gjort til skamme gang på gang. Det er altså ikke nødvendigvis noe galt med selve lokaliseringen. Men å plassere en medarbeider mutters alene på et kontor på et vinterstengt museum eller nedlagt skole, virker derimot svært lite gjennomtenkt.

Det er likevel ikke selve valget av Kiberg som er problemet i denne saken, men den skandaløse saksbehandlingen, både fra fylkeskommunens og Miljøverndepartementets side. I juli fortalte Finnmarken om hvordan statssekretær Heidi Sørensen var blitt lurt av et brev som var skrevet på fylkeskommunens brevpapir og signert utviklingssjef Tore Gundersen og næringssjef Målfrid Baik. Her så det ut som om Finnmark fylkeskommune gikk inn for Kiberg. Men Tore Gundersen forklarte at han skrev som representantant for styringsgruppa for Vardø. Som om det var noe stort poeng å understreke at en gruppe som jobber for Vardø gikk inn for etablering i Vardø. Da var nok Båtsfjord-ordfører Gunn Marit Nilsens karakteristikk av dette som uredelig bakgårdspolitikk, mer dekkende.
Men hva var fylkeskommunens offisielle mening om saken? Ingen verdens ting! Vi skulle tro at fylkeskommunen var den rette til å vurdere regionens ulike interessene opp mot hverandre og gi et råd til Miljøverndepartementet. Men fylkeskommunen bestemte seg for å være meningsløs og overlate beslutningen fullt og helt til statsbyråkratene i Oslo – og sine egne bakgårdspolitikere i administrasjonen.

Sametinget skjønte derimot at dette var politikk, og argumenterte selvsagt for det alternativet de mente ivaretok samiske interesser best. Og selvsagt er valget av Kiberg framfor Varangerbotn en politisk beslutning – tatt av statsbyråkrater, velsignet av fylkesordfører Runar Sjåstad som åpenbart synes det er greit at statsbyråkrater tar politiske beslutninger som angår Finnmark.

Så langt har det handlet om politikk. Men de siste ukene er det departementets saksbehandling som er det mest skandaløse. Departementet sendte nemlig et brev allerede 1. november om at de hadde valgt Kiberg. Deretter benektet departementet at det fantes noe slikt brev. Departementet hadde nemlig glemt å ta hensyn til samiske interesser, i alle fall sto det ingen ting om det i brevet. For å dekke over flausen, løy departementets ansatte om brevet. Det ble ikke journalført, og den ansvarlige ekspedisjonssjefen gjorde seg utilgjengelig for henvendelser fra Finnmarken i dagevis. Først da departementet skjønte at de var avslørt, kom sannheten for en dag. Og statsråd Erik Solheim presenterte smilende et nytt brev – om at samiske interesser var vel og bra, men at valget hadde falt på Kiberg.

Her har vi altså to eksempler på snuskete saksbehandling – og ett eksempel på politisk likegyldighet. Og dette i en sak som i utgangspunktet er en liten sak om plassering av en enkelt arbeidsplass. Da kan vi jo lure på hvor mye byråkratisk og politisk snusk som foregår i de virkelig store sakene.